Det var ikke første gang Sortland våget seg på de store tema, og slett ikke siste. I årets korte roman, «Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det?», henter han fram igjen favorittemnet sitt. Denne gang, som i 2005, er det verken plass eller behov for mer enn to klare hovedpersoner - han og hun. Som sist er hun sjuk, men denne gang er hun den aktive, den som kan kunsthistorien, som guider ham gjennom bilder og inn mot tro og tvil og det som skjer etter døden. Hennes død.

Der stanser imidlertid likheten, for Sortland har gitt denne romanen en helt annen form. Mens «Ærlighetsminuttet» var en fullvoksen roman, er «Kva tåler så lite...» 120 små sider med svært korte kapitler, helt ned i to linjer. Det gir mye luft til fortellingen, mye rom for poetisk stillhet og nerve.

Det kunne gått galt, for det blir lett noe overspent med poetiske romaner, ofte er de strukket mellom jåleri og latskap. Men Sortland treffer også nå, fordi han har så stor respekt for unge mennesker. Fordi han går inn i alvoret. Og aller mest fordi han våger dette alvoret samtidig som han tviholder på de små ordene: Hans roman om kjærlighet og død er full av enkle setninger og dagligdagse hendelser. Setningene blir større enn seg selv fordi de ikke brauter, men gir rom for sjelen. Og hverdagene blir hellige, fordi de er så nære.